Selv en så triviell ting som en klokke, eller armbåndsur som det heter hvis prisen er høy nok, virker sterkt tilltrekkende på oss nerder, gitt at den oppfyller noen grunnleggende krav: knapper, lysdioder, uforståelig brukergrensesnitt osv. De fleste av oss er ikke ubetydelig opptatt av tekniske dingser. Her er en liten gjennomgang av mine høydepunkter innen dingser jeg har hatt rundt håndleddet.
I 1990 hadde ennå ikke Gud og hvermann fått seg egen datamaskin og mobiltelefon. Vi, bakmennene som holdt hjulene i gang, måtte alltid kunne nås. Personsøker hadde vi hatt i beltet siden 1984. Nå kunne tilgjengeligheten flyttes til håndleddet! Motorola Wrist Watch Pager var tung, vond å ha på armen og slukte batterier. Hvor min ble av, aner jeg ikke. Bildet i illustrasjonen her fant Google for meg i en annonse fra TIME Magazine fra 1990.
I 1995 ble det viktig for viktige brukere som oss å ha full oversikt over kalenderen. Blårussen gikk fortsatt rundt med Time Manager-mapper i kilosklassen. Vi derimot, kjøpte Timex Data Link. Den hadde en optisk sensor som kunne lese strekkoder fra CRT-skjermen. Bill Gates og Fred. Olsen hadde gått sammen om å lage dette superproduktet. I løpet av noen sekunder tegnet et Microsoft-program streker på skjermen som sensoren – klokka måtte holdes opp foran skjermen – tolket, og så ble kalenderen i klokka oppdatert. Nyttig? Nja – husker nå at tante Hanna alltid ble like overrasket over at jeg husket fødselsdagen hennes. Klokka på bildet fant jeg på Wikipedia. Min er forlengst borte.
Før sudokuen slo igjennom, var binærklokka en kjekk måte å vise at man behersket hjernegymnastikk. Nyttig? Nei, men du verden så rask jeg ble til å legge sammen 32, 16, 8, 4, 2 og 1! Målet var å kunne ta alle klokkeslett uten å måtte trykke på vis-knappen med enn én gang – den slukket nesten med én gang. Denne klokka har jeg fortsatt! Ta kontakt hvis det går treigt med hoderegninga.
BF
Kommentarer